NOEN ORD OM MARTA SANNAN
24/9-20, fra niesene Kristin og Marie
Marta ble født i 1931 på gården Reitan. Hun hadde fra før to brødre, Per på ti år og Fridtjov på fem. Så da Marta var fem, forventet hun å bli storesøster, sa hun - men nei! Mormor Marta bodde også på gården, samt deler av mors familie. I 1933 overtok faren, Ole, slektsgården Sannan og familien på fem flyttet dit. Mormor Marta fulgte med og farmor Kjersten og farfar Peder bodde også der, på kår. Marta, som var eneste jente blant ni brødre og fettere, deltok i arbeidet på gården fra tidlig alder. Det ble tidlig plikter og arbeidsoppgaver både på gården og på fjellgården Miga, men også mye sosialt med familiesamhold og lek med brødre og fettere og gode venninner. Flere av venninnene har holdt kontakten helt til i dag!
Mellombroren Fridtjov, faren vår, dro etter krigen sørover pga skolegang og ble der, gifta seg og jobba i mange år på Norges Landbrukshøgskole på Ås, det som nå heter NMBU, og deretter i Landbruksdepartementet til pensjonsalder. Han døde i 1998.
Per og Marta ble på gården hos foreldrene og hjalp til. Odelsgutten Per overtok gården etter hvert. Da hun var i slutten av 20-årene reiste Marta hjemmefra for å gå videre på skole. Mor Kristiane oppfordret henne til det. Det ble først Bakketun folkehøgskole 1948-49 og seinere husmorskole. Hun gikk også på Bibelskole i Oslo, i Staffels gate, våren 1960. Deretter arbeidet hun der på Bibelskolen og bodde på hybel der, i en periode tidlig på 60-tallet. Marie kan huske at Marta i denne tida ofte kom med toget fra Oslo, på besøk hjem til oss på Ås, når hun hadde fridager.
I voksen alder utdannet Marta seg til hjelpepleier, en utdannelse hun brukte i omkring 30 år. Marta bodde og jobbet i Trondheim i mange år. Hun hadde leilighet på Ila, så på Havsteinsflata og deretter i Karolinerveien, der hun bodde til hun gikk av med pensjon da hun var 65. Hun jobbet på flere alders- og sykehjem, best husker vi Vår Frue, og hun jobbet mye av tiden i turnus med dagvakter og nattevakter. I helger og ferier reiste Marta helst hjem til gården for å hjelpe til og for å være sammen med foreldrene Ole (død 1970) og Kristiane og broren Per. Hun tok førerkort og kjøpte bil og var hele tida selvhjulpen og sterk.
Da Marta ble pensjonist, valgte hun å selge leiligheten og flytte tilbake til Åsen. Høsten 1997 kjøpte hun «Bergly» hvor hun ble boende helt fram til i sommer, da helsen sviktet og hun trengte mer hjelp. Hun hadde også i flere år hytta «Myggheim» i Åsen.
Marta var en person med mange interesser: Hun var aktivt med i menighetsarbeidet, personlig kristen som hun var. Hun var en kreativ person og glad i å skape fint håndarbeid, hun broderte blant mye annet bunaden sin selv. Grandniese Ane gleder seg over at hun fikk denne vakre bunaden til konfirmasjonen! Marta var glad i hage og blomster, hun var en gang med på tulipantur til Nederland, det var en stor opplevelse! Mange turer rundt i Norges land har det også blitt, hun holdt kontakten med gamle venner, blant annet fra Bibelskolen.
Marta var også en uvanlig lojal og omsorgsfull person: Hun hjalp til på gården Sannan så lenge det var aktuelt, hun hjalp til i stellet av moren Kristiane som ble 94 år og som bodde på Sannan helt til slutt. Det var et spesielt bånd mellom Marta og mor. Kanskje fordi det var så mange menn og gutter ellers i slekta Storebror Per bodde hos Marta flere av de siste årene han levde, nesten fram til han gikk bort i januar 2011. De to var veldig gode venner.
Sosial kan vi trygt si at Marta var: Hos henne var alle velkomne, hun elsket å ta imot besøk, steke vafler og koke kaffe. Marta var oppriktig interessert i folk hun møtte, hun hørte gjerne på hvis noen hadde noe på hjertet, hun gav råd og oppmuntring, optimistisk som hun var! Også nye generasjoner tok hun imot med åpne armer, der var det ikke snakk om generasjonskløft! Til niesenes barn ble det ordna reiseseng, barnestol, leiker, til og med huske til de kom på besøk. Og det gjorde vi! Siden vår mor, Anna, døde så tidlig (1982) og aldri rakk å bli bestemor, ble Marta nesten mormor for dem.
Gjesteboka på «Bergly» var i stadig bruk og den er nå, etter snart 23 år, nesten symbolsk, nær skrevet ut. Det er mange som vil huske og savne Marta og takke for det hun var for oss.
Det er rart at hun er borte, den unge tanta vår, den aller siste. Et kapittel slutt.
Vis mer
Vis mindre